Tanker etter at jeg leste The Myth of Normal av Gabor Maté

Den siste måneden har jeg lest the Myth of Normal av Gabor Maté. Jeg fikk tipset fra min venninne Hanne,. Jeg er vant til å få boktips fra Hanne. Og jeg pleier nesten aldri å lese de gode forslagene..

…hun kommer med. De er liksom så utrolig gode, og litt skumle fordi de ofte handler om nye måter å leve på og nye perspektiver på verden som jeg er redd for at blir for strevsomme å ta innover seg. Det er slitsomt å endre perspektiv på verden. Jada. Verst for meg.

Men denne gangen var jeg så mye i beit og hadde så lite fantasi selv, at jeg ikke kunne stå i mot. Jeg skulle dessuten ta ettermiddagstoget fra Oslo og hadde over seks timer til å høre på lydbok… Begynte litt på den turen, men det var først senere at meg og Gabor Maté ble kjent med hverandre. Han har fått være med på øret på turer og joggeturer, og litt etter litt begynte jeg å kjenne en stor glede over å høre om hans perspektiver på verden, mennesket, kroppen og sjelen. 

Så hvem er Gabor Maté? 

Han er en Canadisk lege, født i Ungarn 1944 som har jobbet med som allmennlege, med rusmisbrukere og palliativ medisin. Han har utgitt flere bøker, dere kan lese mer om ham her, og her. 

Fokus for arbeidet hans er sammenhengen mellom erfaringene vi gjør oss i livet, traumer, stress, følelser - og fysiske tilstander som autoimmune sykdommer, rus, ADHD, kreft mm. 

For meg var mye i boken så åpenbart  i harmoni med mine egne erfaringer og noe av det han beskrev var selvsagt for meg,  men det var likevel fint å høre ham fortelle om det. Jeg tenkte på det jeg har lest om sammenhengen mellom følelser og hormoner, og hvordan hormonene påvirker prosesser i kroppen. Det at følelsesmessige traumer kan få fysiske utslag er vel ikke helt ukjent.

Jeg ble minnet om tankene jeg hadde da jeg reiste rundt med Landeveisridderne i Danmark som en del av feltarbeidet mitt i visuell antropologi. Gjennom de mange samtalene jeg hadde med dem slo det meg at så og si alle alkoholikerne jeg snakket med hadde en historie som inneholdt en eller annen form for traume. Det var ofte seksuelt misbruk i barndommen eller andre former for misbruk, vold, omsorgssvikt, dødsfall i nærmeste familie som mor, far, søsken for å nevne noe. I tillegg hadde også mange traumer fra voksenlivet å bære på. 

Gjennom denne tiden begynte jeg å se på rusmisbrukere, i dette tilfellet alkoholikere, (men jeg er egentlig ikke i tvil om at det gjelder andre former for rusmidler også,) som folk som jobber med å håndtere en sjelelig smerte så godt de kan og med de midler de har tilgjengelig. Jeg ble da overbevist at en utrolig viktig nøkkel til å forebygge rusmisbruk i samfunnet vårt ligger i å ta bedre vare på barna og verne dem mot misbruk og overgrep av alle slag. 

Gabor Mate snakker om the mind body connection, og hvordan alle sykdommer er et kontinuum som starter fra kun noen unormale celler som i seg selv ikke er farlig for kroppen, men som om det utvikler seg til flere unormale celler får flere og flere negative konsekvenser for kroppen vår, og til sist vil kunne gi en diagnose som kreft og autoimmune sykdommer.

Når man opplever traumer og stress har kroppen gode måter å reagere på som sikrer at vi overlever en livsfarlig situasjon. Disse reaksjonene som er livsviktige i de akutte situasjonene, hjelper oss overleve livstruende situasjoner som voldtekt, vold, omsorgssvikt, isolasjon, bunnløse tap, stress, frykt, hjelpeløshet, smerte osv. Dette overlever vi ofte fordi kroppen og sinnet har mekanismer som trer inn og redder oss. Men i det lange løp har disse mekanismene en pris som gir oss smerte og sykdommer senere i livet. 

I følge Maté er veldig mange av sykdommene som er vanlige i dagens samfunn naturlige reaksjoner på både personlige og samfunnsmessige traumer. Han mener at man kan behandle fysiske sykdommer, men om man ikke også hjelper til å bearbeide det bakenforliggende traumet vil man ikke kunne få en fullstendig heling.

Sykdom kan være en lærer mener han, en lærer som hjelper oss å gjøre de nødvendige endringene i måten vi lever på, måten vi forholder oss til oss selv eller andre på.

For min egen del stemmer jo dette veldig bra. Jeg kan faktisk si nå, at jeg er takknemlig for at jeg ble utbrent! Så rart det enn kan høres ut.  Da jeg ble utbrent sa kroppen min stopp. Jeg kunne ikke fortsette som jeg hadde gjort før. Jeg hadde nok visst det lenge at jeg ikke likte deler av hvordan jeg levde livet mitt, men det var ikke før det ble fysisk umulig for meg å fortsette at jeg tok det på alvor. 

Jeg ble tvunget til å stoppe opp helt fordi kroppen min rett og slett gav beskjed ved å gjøre meg totalt kraftløs, svak i armer og bein og tåkete i hodet straks jeg kom i en situasjon der det ble krevd noe som helst av meg. Så upraktisk og så upassende og uproduktivt. Men utrolig effektivt for å få meg til å stoppe opp! Jeg hadde ikke noe valg, for jeg kunne ikke bevege meg eller tenke klart. 

Kroppen min grep inn og tvang meg til å hvile. Tvang meg til å ikke ta ansvar. Til å ikke hjelpe til. Tvang meg til å unngå situasjoner der jeg ble presset, måtte prestere eller gjøre noe jeg egentlig ikke ville. 

Det var en ubehagelig måte å lære på, men nok den eneste måten jeg kunne forstå. Jeg trengte beskjeden på høyeste volum, for jeg var så vant til å presse meg, stå på, og ignorere alle tegn på at jeg var sliten. Ikke kreve å bli tatt hensyn til eller selv ta hensyn til mine egne ønsker eller behov. Ja, faktisk - ikke engang kjenne etter hva som var mine egne ønsker eller behov - jeg trodde at mine ønsker og behov var å gjøre det andre trengte fra meg. Målet var å tilfredstille behovene arbeidsplassen, familien, eller andre i omgivelsene hadde for min hjelp.

Når jeg skriver dette får jeg en slags sorg i meg, men også en klarhet. Jeg byttet ut mine egne behov med et behov for å være til tjeneste for andre. Et behov for å hjelpe, bidra der det trengtes mest, helt uavhengig av hva jeg selv hadde lyst til, hva jeg likte å gjøre. Og jeg gjorde det med et smil. Alle skulle tro at alt kom fra en stor glede og entusiasme. Jeg gjorde alltid det jeg fikk beskjed om med et smil. 

Da jeg ble utbrent sa det stopp og det var fysisk umulig for meg å gjøre noe som var til nytte for noen andre. Det var kroppen min som gav meg den beskjeden. 

Gjennom å lære å kjenne etter hva jeg faktisk ville gjøre - en prosess som tok lang tid og var mye vanskeligere enn man skulle tro - kunne jeg begynne å skape et liv jeg liker å leve.

Gjennom å øve meg på å legge merke til og respektere de signalene kroppen gir om ubehag, matthet, uro, tretthet kan jeg med bitte små skritt bli kjent med det som er MINE behov. Ikke mitt behov for å stå til tjeneste og tilfredstille andres behov, men mine egne behov for glede, lek og frihet. 

Jeg kan aldri gå tilbake til den jeg var før utbrentheten, og det er jeg dypt takknemlig for. Jeg ser på denne tiden som det Brené Brown kaller sitt eget sammenbrudd i boken “The gifts of imperfection” (den anbefales på det varmeste å lese også!):  - En åndelig oppvåkning, og starten på en oppdagelsesreise i min egen sjel. Det høres litt pretensiøst ut, men det er egentlig ikke noe annet enn å åpne for en nysgjerrighet og villighet til å bli kjent med meg selv på et dypere plan, å følge min egen utvikling med åpne øyne og kjærlighet til alle delene av den jeg er.

Et giftig samfunn?

I siste del av boken gir Maté noen ledetråder til hvordan man kan jobbe med å hele traumer og leve så godt man kan i et samfunn som er preget av mange giftige verdier og stressfaktorer. 

Gjennom boken peker han på hvordan grupper som ikke er hvite velstående menn har en høyere forekomst av nesten alle traumeresponser. Kvinner, urfolk, svarte, homofile og fattige er utsatt for en mye høyere forekomst av traumer og kanskje også derfor en høyere forekomst av kreft, autoimmune sykdommer, rusmisbruk, psykiske lidelser osv. Og det er også herfra han tar navnet på boken - The myth of normal - in a toxic society. 

Han peker på at det vi ser på som sykt og mistilpasset egentlig er en normal tilpasning til et samfunn som er bygget opp på måter som skader og stresser normale mennesker. Samfunnet er ikke tilpasset menneskene, og bare det å vokse opp i et vestlig, patriarkalsk kapitalistisk system som Canada som er hans hjemland. og kanskje til en mindre grad men likevel også Norge, krever en hel mengde tilpasninger som gir traumer til normale mennesker og dermed skaper sykdom.

De fire A - ene:

Det er håp likevel mener Maté. I siste del av boken foreslår han fire A er som kan hjelpe oss og virke som en motgift mot et giftig samfunn:

Autentisitet: Spør deg selv: Er dette noe du vil? Er det din egen måte? Hva sier din indre stemme? Hva er din egen sannhet?

Agency: Vi kan ikke velge hva vi møter i livet av traumer, sorger og gleder, men vi kan selv velge hvordan vi vil forholde oss til det. Vi kan ta ansvar for egne reaksjoner på det vi møter og aktivt ta grep som hjelper både oss selv og andre. 

Anger - sinne: Å vise sunt sinne. Ikke voldelighet, bitterhet eller ondskapsfullhet, men sinne som et dyr når noen trår inn på dets territorium eller truer ungene dens.  Sunt sinne et kortvarig, tydelig forsvar når noen truer eller trår over dine grenser. Denne følelsen hører med i et helhetlig repertoar av følelser. For mange er den undertrykket eller forvridd til andre følelser.

Acceptance: Å akseptere situasjonen som den er, å se det som er uten å bortforklare eller hverken skjønnmale eller svartmale. Å ha et sant utgangspunkt. 

Hva likte jeg ved boken?

Den var bekreftende i forhold til det jeg allerede har tenkt om forbindelsen mellom kropp og følelser, kropp og sjel.

Jeg liker at Maté setter sykdom i sammenheng med stress og traumer påført oss av samfunnet og viser hvordan det å være utsatt for overgrep i alle mulige sammenhenger er noe de fleste av oss tar skade av og at det setter spor. Det var for eksempel en bekreftende beskrivelse for meg av hvordan «normal» barneoppdragelse som går på tvers av de naturlige instinktene som foreldrene har for å ta vare på barnet har blitt gjennomført til skade for flere generasjoner av barn. For eksempel tanken om å ikke ta opp barnet når det gråter av sult fordi det skal mates til faste tider, å la barna skrike seg i søvn og lignende - praksiser som gjør vondt for alle foreldres indre og autentiske instinkter, men som har vært ansett som «god barneoppdragelse» i flere perioder. Mange foreldre har tilpasset seg og trodd på autoritetene og undertrykket sine egne impulser til skade både for dem selv og barnet. 

Jeg likte også hvordan han har en positiv vinkling på sykdom som unngår å gjøre en syk person til et offer, men heller ser sykdom som en mulighet til personlig utvikling, til å skape en endring som gir bedre livskvalitet og dypere innsikt i seg selv og verden omkring én.

På den negative siden synes jeg det var ganske tøft å lese mange av eksemplene han trakk frem, historier om overgrep og lidelser som var vonde å høre om. Noen kapitler måtte jeg skumme litt på grunn av dette. 

Kapittelet om bruk av psykedeliske stoffer for å komme i kontakt med og bearbeide dype traumer overbeviste meg ikke. Jeg er åpen for forskningen, men for meg der jeg er nå, føles det han skrev her uferdig, basert på anekdoter og en slags romantikk omkring urfolks visdom i forhold til bruk av urter og naturlige psykedelika. 

Men alt i alt - et viktig perspektiv på helse og vel verd å lese. Lydboken er på Libby som er den gratis bibliotektjenesten til Deichman. 

Du kan også låne den helt gratis som papirbok på ditt nærmeste bibliotek!

God lesning!