Det tapte håpet - om at du kan forandre verden

Det er så mye kraft i håp. Så mye makt. Hvis du håper, tør du å handle, orker du å kjempe. Hvis du tror du kan gjøre en forskjell, så orker du å prøve. Å engasjere deg.

Men for min del har svaret lenge vært at jeg orker ikke. Har jeg mistet håpet? Jeg ser urett, men jeg sier ikke noe. Jeg lar være å engasjere meg. Skroller gjennom overskriftene på nettavisene, men orker ikke lese mer. Tenker bare mitt og kjenner sorgen i brystet. I halsen. Sorgen over at alt går til helvete og at jeg kan ikke stoppe det. Jeg kan ikke gjøre en forskjell. 

Jeg har mistet troen på at det nytter. Jeg tror at de onde vinner uansett. De rike og mektige vinner uansett. 

De som vil ha makt, de hensynsløse vinner. 

De superrike tar det de vil ha ustraffet.

All natur vil bli ødelagt. Litt etter litt blir planeten vår lagt øde.

De gode taper igjen og igjen. 

Barna i Gaza lider.

Hvorfor kjemper jeg ikke imot? Hvorfor orker jeg ikke? Når noen poster gode nyheter om miljø, deler jeg ikke. Dårlige nyheter det samme - deler ikke Lager ikke egne innlegg om verden, om kampen, om politikken.  Jeg orker ikke gå inn i det. Hvorfor? 

Før, trodde jeg på at vi gjorde en forskjell. Og derfor gjorde jeg mye. Ville forandre verden. Ville kjempe for det gode. Laget teater, filmer, gikk i demonstrasjonstog. Så mye håp, så mye tro. Hvor ble det av? Jeg leste anarkistiske bøker om hvordan apatien og troen på ens egen ubetydelighet er makthavernes viktigste våpen for å beholde ting som de er. 

Men nå er jeg er blitt kynisk. Og kyniske folk er lette å styre. Jeg tør ikke håpe mer. Jeg regner med å bli skuffet. Jeg tenker at overmakten er for stor. At de som har makten, pengene, advokatene, nettverkene, de mektige vennene, de vinner hver gang. På alle de kjipe måtene. Endrer lovene. Kjøper lojaliteten vår, takknemligheten vår. Skremmer oss. Overser oss. Stenger oss ute, bruker alle maktmidlene til å ta fra oss håpet. Passivisere oss.

Jeg har selv blitt utsatt for maktbruk. Og opplevelsen forsterker inntrykket av at de gode taper. At ingen trodde meg. Det nytter ikke å gi beskjed (det straffer seg faktisk) Vi ser det i arbeidslivet igjen og igjen hvordan folk blir rådet fra å varsle om kritikkverdige forhold eller negative sider ved ledelse eller, maktpersoner. De personlige omkostningene blir for store, og mest sannsynlig vil alt fortsette som før. Det er ikke verd det. Så drittsekkene får fortsette og vi andre holder kjeft. 

I lang tid har jeg levd med en desillusjonert historie om at de gode taper. At å håpe er å be om å bli skuffet og utslitt. Å kaste vekk kreftene sine på håpløse kamper. Kamper som ikke kan vinnes. Mot overmakten kjemper man forgjeves. Det fornuftige er å flykte. Best å passe på seg selv gjennom å beskytte seg og ikke ta kampen. Finne et annet sted å være. Gjemme seg. 

Og så så jeg en film på BIFF nå nylig. Og jeg bare gråt og gråt. Og ikke fordi det var så utrolig trist. Nei. Fordi den var så full av håp. Så full av mennesker som kjempet mot overmakten og trodde at de kunne vinne. Fagforeningen til Amazon, de enorme demonstrasjonene, av et helt folk i Chile.i 2019. Folk som sto sammen og kjempet fordi de trodde de kunne vinne. De trodde, danset, malte demonstrerte, skrev, laget bilder, snakket sammen. De håpet, sto sammen. Brukte alt de hadde av resurser og kunnskap. Og de vant frem! Og det var de svake gruppene som var sterke fordi de var mange. De som kjempet for rettferdig behandling av kvinner. For en lov som beskytter de som har lite og setter grenser for de som har mye. 

Derfor traff den filmen meg så sterkt. Jeg bare gråter. For det var håp der. I Chile, i bondeorganisasjonene, i fagforeningen til Amazon! Herlighet - snakk om pågangsmot mot en mektig fiende. Mennesker som sto sammen og kjempet. Som sto sammen og var kvinner, sårbart, åpent, som var sinte. Glade. Håpefulle.  Som kjempet mot patriarkatet sammen. Mot overmakten sammen. Som sto sammen. Som fikk til forandringer. Som ikke gav seg. Som vant. Som hadde håp. 

Som trodde det nyttet og hadde rett. Som tiltross for at de kjempet mot en enorm overmakt, trodde at de kunne gjøre en forskjell. 

Jeg skulle ønske at denne typen historier kunne bli fortalt mye mer i mediene. Ja, i nyhetene. Jeg skulle ønske at vi fikk høre om ting som går bra rundt omkring i verden og i vårt eget land. Om mennesker som tar vare på hverandre. Om samfunn som har kreative løsninger på miljøproblemer. Om uventede handlinger av godhet. At vi i stedet for - «Mann ble knivstukket i Bergen sentrum» leste «To turgåere på Fløyen ble venner over en kaffe på Ravnebenken i dag.»

Tror ikke norske nyheter er de verste, men hele greia med å skrolle negative nyheter i timesvis hver dag,  forsterker følelsen av at menneskene er maktesløse, de rike vinner, det er ingenting vi kan gjøre.

Brene Brown  skriver i boken sin  om håp at det er en måte man kan å tenke og handle på når man tror at det nytter. Når man kan sette realistiske mål og vet hvordan man kan klare å nå disse målene, og tror at man kan klare å gjøre det som skal til. 

For håp skaper handlekraft, mens kynisme og pessimissme skaper apati. Og apatiske og nedslåtte mennesker gjør ikke opprør, skaper ikke endring. 

Håp er så sårbart. Jeg vil så gjerne begynne å bygge opp håpet igjen. Men jeg vet ikke om jeg tør. Eller om jeg orker. 

Filmen heter forresten Breaking Social. Jeg håper den kommer på kino! Her er link til filmens hjemmeside om dere vil lese mer om den. Og her er en liten trailer smakebit!